Team Valen
Takk Hadsel
22.08.19
For en fantastisk lørdag vi fikk oppleve i Hadsel. For et fantastisk Storheia som bydde på sitt beste. Men for noen mennesker; for noen fantastiske mennesker som bor i Hadsel og byr på seg selv. Jovisst, ARN var arrangementet som satte den store rammen for denne lørdagen i Storheia. Dette er fjerde året jeg er med i logistikkdelen til ARN. I år som teamleder for det vi kaller «10 kilometersbuen». For teamet mitt ble allerede stemningen for dagen satt om morgenen da vi ankom nabolaget i Coldevinsgate på Melbu hvor vi skulle sette opp buen. Vi ble tatt imot med entusiasme, og utover dagen fikk teamet mitt servering av beste slag. Takk til dere i Coldevinsgate for generøsiteten.
Men denne dagen var ikke ARN det viktigste for meg. Selv forlot jeg teamet mitt for å følge min funksjonshemmede datter Isabell på piggkjelke opp Storheia. 4 km jeg visste ville bli det tyngste hun noensinne hadde prøvd seg på. Isabell ville få mange vanskelige tanker underveis. Når utfordringen er opp mot de uoverkommelige, når smertene i hvert enkelt stavtak er nesten uutholdelige så kommer gråten og tanken på å gi opp blir stadig sterkere. Mitt håp var at bare vi nådde Ørnheia, så ville hun klare det. Hvorfor? Håpet var at dere hadselværinger ville ta imot henne og «skyve» henne fremover. Og hvilken mottakelse hun fikk, hvilken applaus hun fikk, hvilke positive tilrop hun fikk. På Ørnheia kom folk løpende nedover til reklameplakatene for å heie på henne og hjelpe henne til å klare det. For noen store hjerter vi møtte helt opp til toppen. Den siste bakken til toppen holdt hardt. Men hadde vært umulig uten dere. Vet dere, ARN må gjerne være den store rammen. Men uten dere hadselværinger så hadde ARN og de andre aktivitetene som tok sted vært et «what ever». Dere tilførte dagen alt av «liv og røre» som gjorde den til en festdag for alle utøvere som slet seg opp Storheia. Det må identitet, tilhørighet og stolthet til av det man har og representerer, for å by på så mye av seg selv for å få andre til å mestre.
Det offisielle ARN, enten det nå var med Dag Otto eller Kaggestad, hadde ikke så mye interesse av Isabells pigging. De fleste funksjonshemmede opplever det som en del av sin hverdag at det ikke er så lett å bli sett. Nå var det heller ikke av det offisielle ARN med sine VIPer i canape-bussen på toppen som det var viktigst for Isabell å bli sett av. Isabell syntes det var utrolig stort å få være en del av åpningen av Storheia-anlegget som ble gjort på Ørnheia. Ordføreren i Hadsel lot VIPene være VIPer oppe i canapebussen på Storheia, og åpnet Storheia-anlegget selv der det var viktigst, med egen regi og blant sine egne hadselværinger. Nei, Isabell er ikke fra Hadsel og hun er ikke en celeber person som kaster glans. Men hun er en helt vanlig ung kvinne og representerer en del av det som er grunnlaget for tanken bak hele anlegget; et anlegg for et bredest mulig lag av brukere, lokale så vel som for andre. Ordføreren synliggjorde i sine åpningsord at folkehelse, inkludering og integrering er mer enn tomme ord i Hadsel. Hadselværingene gjør noe med det og viste med sine hjerter at de så Isabell som uttrykk for det de ønsker med Storheia.
For Isabell og meg var Storheia slik den fremstår med sin tilgjengelighet i dag en mulighet til å kunne forsøke noe helt nytt. Men allerede da vi før lørdagen hadde testet traseen en uke før, snakket vi en del på vei hjem til Bodø om hva slike anlegg betyr. For Isabell og hennes kategori mennesker som funksjonshemmet, byr det på muligheten til faktisk å komme seg ut i en natur hun generelt er avskåret fra. Vi har hørt mange ganger når Isabell er ferdig med trening eller konkurranse at «Herregud hun kan jo gå.» Mannen og kvinnen i gata tror at det bare er rullestolbrukere som er sittende langrennsutøvere. Men takk og lov for at hun ikke gjør det. Mange med cerebral parese sitter i rullestol, og en del av hennes prognoser som liten og i en periode som til dels lam i høyre side, var at det var stor fare for det. Isabell er sannsynligvis en av verdens best trente med cerebral parese, men hun mestrer ikke stående langrenn. Hun ble som liten trent helt opp i 10-12 timer om dagen. Ja til og med ble hun strukket med hun sov. Hun er et resultat av en standhaftig mor som ikke lot noe være uprøvd, og Isabell var langt fremme i bruken av metoder som ikke var vanlig praksis i behandling da hun var liten. Alle «spådommer» om aldri for eksempel å kunne sykle og sannsynlighet for rullestol ble trent vekk. Isabell har overtatt selv denne holdningen til å trene fordi det handler om livskvalitet – det å klare seg og fungere så godt som mulig uten smerter i hverdagen. Isabell har ikke «seiret» over sin funksjonshemming – hun er for alltid funksjonshemmet – men hun forsøker å ta ut det potensialet hun har i sin kropp for livskvalitetens skyld. Idretten hun driver gjør hun fordi det gir en ytterligere dimensjon til hverdagen. Hvor langt hun kan nå? Bare i underkant av tre prosent av internasjonalt klassifiserte langrennsutøvere i paraidretten som går World Cup, har cerebral parese. Man kan se spasmene og at hun går litt rart, men ikke at dette er et menneske som inni seg har mindre energi enn funksjonsfriske og som bruker mye mer energi på å få ting til enten det handler om å bruke fysiske eller psykiske krefter. Isabell må nesten bli helt unik med sin cerebral parese for å nå helt til toppen, derfor er det så utrolig viktig å få opplevelser som i Storheia. At hadselværingen syntes prestasjonen hadde betydning er en gullmedalje i seg selv. I perioder av livet er det mange som opplever en del av Isabells utfordringer. Sykdom og psykiske utfordringer handler om at energien i kroppen kan så godt som oppleves å bli helt borte. Alt blir et tiltak. Isabells utfordringer, spesielt under konkurranse, handler på toppen av blant annet spasmer, dårlig koordinering, balanse og ikke minst at man opplever å være sliten allerede før start, om å tåle smerte og motstå tanken om å gi opp. Mange mennesker, også funksjonsfriske, har slike «konkurranser» som en del av sin hverdag fysisk eller psykisk, ofte også begge deler. Storheia fremsto for oss som en vei og sted om man ønsker et friminutt. En stille vei uten trafikk om man ønsker å gå i sine egne tanker, å sortere tanker, å møte den ukjente bare i forbifarten for et kort smil og et hei. En vei tilgjengelig til toppen for en uendelig utsikt for den unge, den gamle, den aktive og den som kommer til å slite seg opp. Premien er den vidunderlige opplevelsen av å nå toppen og se så langt øyet rekker. Kanskje klarer man se så langt at man klarer å se litt lengre enn det som gjør at man opplever å ha lyst å gi opp noe her i livet eller livet selv. Men på denne veien kan man også ha mye moro, løse verdensproblemer og gå spaserturer sammen. I det hele er den et aktivum for mye.
Jeg skriver ikke et politisk innlegg. Politikken i Hadsel er hadselværingenes anliggende. Men tilrettelegging typen Storheia er folkehelse for mange som gir både livskvalitet og sparer helseutgifter. Vi som er i miljøer med mange funksjonshemmede rundt oss, er spesielt glad for at det av og til skjer tilrettelegginger som gjør at også opplevelsen av å være ute i naturen kan tilkomme de som er sterkt bevegelseshemmet. For min egen del fines det nesten ingen sterkere opplevelse av å se gleden i nye og annerledes opplevelser hos de med litt andre utfordringer enn de fleste. Det ligger en stor menneskelig verdi i å skape integrering og inkludering gjennom felles opplevelser. Kommuner og politikere som får til og tør å stå frem for å skape lavterskeltilbud er viktige for funksjonshemmede. Festtaler er en ting, handling er det som faktisk viser om inkludering og integrering er noe man genuint står for. Det man ofte glemmer er at det lavterskeltilbudet man klarer å skape for funksjonshemmede, typen Storheia, faktisk ytterligere gjør tilgangen for bruk lettere for mange andre grupper som også har behov for aktivitet og faller utenfor organiserte aktiviteter. Isabell og jeg hadde forøvrig mye moro med å studere kviger og kalver på vår testtur i Storheia. Hvor ofte får man opplevelsen av å være midt i en flokk av dem og bli rautet til om både det ene og andre de måtte mene om oss. Samtidig ga det meg en helt annen opplevelse knyttet til min avdøde mor. Kunne jeg gått her med henne, i hennes siste demente leveår, så ville det vært som å ta henne tilbake til hennes barndoms dal som nettopp handlet om natur og gårdsdrift. Det bare viser hvor mange brukergrupper Storheia kan ha. Og nei, det er ikke så enkelt som å si at denne opplevelsen kan skapes hvor som helst. Tilgjengelighet i form av organiserte områder som kan gi opplevelser er en del av samfunnet slik det har utviklet seg.
Hadsel er lett å bli glad i. Det byr må mye vakker natur. Men vi ble glade for alle de store hjertene til de vi møtte på Isabells vei, og Hadsel ville aldri vært det samme for oss om det ikke var for den «steike entusiastiske» Hadselværingen. Det var stort for Isabell at ordføreren ga henne en synlighet hun aldri før har fått oppleve. Samtidig var det en synlighet som jeg tror strekker seg lengre enn kun henne. Funksjonshemmede vil bli sett; de setter pris på at de kan representeres i form av å bli inkludert og integrert i felleskapet. Dere Hadselværinger ga oss en fantastisk dag og et varmt minne vi har med oss videre, og gjorde at Isabell som funksjonshemmet opplevde å både få delta og bli sett. Det er gode kvaliteter i et fellesskap og kanskje det viktigste for oss alle i livet.
PS. Jeg vil også på vegne av de av oss fra ARN som overnattet oppe på Ørnheia få takke Hadsel Røde Kors. Dere viste en omsorg og gjorde at vårt opphold ble en positiv historie. Dere tok tak i situasjonen og løste den til det aller beste for oss. Vår fellesfrokost lørdags morgen på Ørnheia var den flotteste frokosten av alle morgener under ARN for oss i logistikken som overnattet der.
Takk Hadsel.
Pappa Valen,
Men denne dagen var ikke ARN det viktigste for meg. Selv forlot jeg teamet mitt for å følge min funksjonshemmede datter Isabell på piggkjelke opp Storheia. 4 km jeg visste ville bli det tyngste hun noensinne hadde prøvd seg på. Isabell ville få mange vanskelige tanker underveis. Når utfordringen er opp mot de uoverkommelige, når smertene i hvert enkelt stavtak er nesten uutholdelige så kommer gråten og tanken på å gi opp blir stadig sterkere. Mitt håp var at bare vi nådde Ørnheia, så ville hun klare det. Hvorfor? Håpet var at dere hadselværinger ville ta imot henne og «skyve» henne fremover. Og hvilken mottakelse hun fikk, hvilken applaus hun fikk, hvilke positive tilrop hun fikk. På Ørnheia kom folk løpende nedover til reklameplakatene for å heie på henne og hjelpe henne til å klare det. For noen store hjerter vi møtte helt opp til toppen. Den siste bakken til toppen holdt hardt. Men hadde vært umulig uten dere. Vet dere, ARN må gjerne være den store rammen. Men uten dere hadselværinger så hadde ARN og de andre aktivitetene som tok sted vært et «what ever». Dere tilførte dagen alt av «liv og røre» som gjorde den til en festdag for alle utøvere som slet seg opp Storheia. Det må identitet, tilhørighet og stolthet til av det man har og representerer, for å by på så mye av seg selv for å få andre til å mestre.
Det offisielle ARN, enten det nå var med Dag Otto eller Kaggestad, hadde ikke så mye interesse av Isabells pigging. De fleste funksjonshemmede opplever det som en del av sin hverdag at det ikke er så lett å bli sett. Nå var det heller ikke av det offisielle ARN med sine VIPer i canape-bussen på toppen som det var viktigst for Isabell å bli sett av. Isabell syntes det var utrolig stort å få være en del av åpningen av Storheia-anlegget som ble gjort på Ørnheia. Ordføreren i Hadsel lot VIPene være VIPer oppe i canapebussen på Storheia, og åpnet Storheia-anlegget selv der det var viktigst, med egen regi og blant sine egne hadselværinger. Nei, Isabell er ikke fra Hadsel og hun er ikke en celeber person som kaster glans. Men hun er en helt vanlig ung kvinne og representerer en del av det som er grunnlaget for tanken bak hele anlegget; et anlegg for et bredest mulig lag av brukere, lokale så vel som for andre. Ordføreren synliggjorde i sine åpningsord at folkehelse, inkludering og integrering er mer enn tomme ord i Hadsel. Hadselværingene gjør noe med det og viste med sine hjerter at de så Isabell som uttrykk for det de ønsker med Storheia.
For Isabell og meg var Storheia slik den fremstår med sin tilgjengelighet i dag en mulighet til å kunne forsøke noe helt nytt. Men allerede da vi før lørdagen hadde testet traseen en uke før, snakket vi en del på vei hjem til Bodø om hva slike anlegg betyr. For Isabell og hennes kategori mennesker som funksjonshemmet, byr det på muligheten til faktisk å komme seg ut i en natur hun generelt er avskåret fra. Vi har hørt mange ganger når Isabell er ferdig med trening eller konkurranse at «Herregud hun kan jo gå.» Mannen og kvinnen i gata tror at det bare er rullestolbrukere som er sittende langrennsutøvere. Men takk og lov for at hun ikke gjør det. Mange med cerebral parese sitter i rullestol, og en del av hennes prognoser som liten og i en periode som til dels lam i høyre side, var at det var stor fare for det. Isabell er sannsynligvis en av verdens best trente med cerebral parese, men hun mestrer ikke stående langrenn. Hun ble som liten trent helt opp i 10-12 timer om dagen. Ja til og med ble hun strukket med hun sov. Hun er et resultat av en standhaftig mor som ikke lot noe være uprøvd, og Isabell var langt fremme i bruken av metoder som ikke var vanlig praksis i behandling da hun var liten. Alle «spådommer» om aldri for eksempel å kunne sykle og sannsynlighet for rullestol ble trent vekk. Isabell har overtatt selv denne holdningen til å trene fordi det handler om livskvalitet – det å klare seg og fungere så godt som mulig uten smerter i hverdagen. Isabell har ikke «seiret» over sin funksjonshemming – hun er for alltid funksjonshemmet – men hun forsøker å ta ut det potensialet hun har i sin kropp for livskvalitetens skyld. Idretten hun driver gjør hun fordi det gir en ytterligere dimensjon til hverdagen. Hvor langt hun kan nå? Bare i underkant av tre prosent av internasjonalt klassifiserte langrennsutøvere i paraidretten som går World Cup, har cerebral parese. Man kan se spasmene og at hun går litt rart, men ikke at dette er et menneske som inni seg har mindre energi enn funksjonsfriske og som bruker mye mer energi på å få ting til enten det handler om å bruke fysiske eller psykiske krefter. Isabell må nesten bli helt unik med sin cerebral parese for å nå helt til toppen, derfor er det så utrolig viktig å få opplevelser som i Storheia. At hadselværingen syntes prestasjonen hadde betydning er en gullmedalje i seg selv. I perioder av livet er det mange som opplever en del av Isabells utfordringer. Sykdom og psykiske utfordringer handler om at energien i kroppen kan så godt som oppleves å bli helt borte. Alt blir et tiltak. Isabells utfordringer, spesielt under konkurranse, handler på toppen av blant annet spasmer, dårlig koordinering, balanse og ikke minst at man opplever å være sliten allerede før start, om å tåle smerte og motstå tanken om å gi opp. Mange mennesker, også funksjonsfriske, har slike «konkurranser» som en del av sin hverdag fysisk eller psykisk, ofte også begge deler. Storheia fremsto for oss som en vei og sted om man ønsker et friminutt. En stille vei uten trafikk om man ønsker å gå i sine egne tanker, å sortere tanker, å møte den ukjente bare i forbifarten for et kort smil og et hei. En vei tilgjengelig til toppen for en uendelig utsikt for den unge, den gamle, den aktive og den som kommer til å slite seg opp. Premien er den vidunderlige opplevelsen av å nå toppen og se så langt øyet rekker. Kanskje klarer man se så langt at man klarer å se litt lengre enn det som gjør at man opplever å ha lyst å gi opp noe her i livet eller livet selv. Men på denne veien kan man også ha mye moro, løse verdensproblemer og gå spaserturer sammen. I det hele er den et aktivum for mye.
Jeg skriver ikke et politisk innlegg. Politikken i Hadsel er hadselværingenes anliggende. Men tilrettelegging typen Storheia er folkehelse for mange som gir både livskvalitet og sparer helseutgifter. Vi som er i miljøer med mange funksjonshemmede rundt oss, er spesielt glad for at det av og til skjer tilrettelegginger som gjør at også opplevelsen av å være ute i naturen kan tilkomme de som er sterkt bevegelseshemmet. For min egen del fines det nesten ingen sterkere opplevelse av å se gleden i nye og annerledes opplevelser hos de med litt andre utfordringer enn de fleste. Det ligger en stor menneskelig verdi i å skape integrering og inkludering gjennom felles opplevelser. Kommuner og politikere som får til og tør å stå frem for å skape lavterskeltilbud er viktige for funksjonshemmede. Festtaler er en ting, handling er det som faktisk viser om inkludering og integrering er noe man genuint står for. Det man ofte glemmer er at det lavterskeltilbudet man klarer å skape for funksjonshemmede, typen Storheia, faktisk ytterligere gjør tilgangen for bruk lettere for mange andre grupper som også har behov for aktivitet og faller utenfor organiserte aktiviteter. Isabell og jeg hadde forøvrig mye moro med å studere kviger og kalver på vår testtur i Storheia. Hvor ofte får man opplevelsen av å være midt i en flokk av dem og bli rautet til om både det ene og andre de måtte mene om oss. Samtidig ga det meg en helt annen opplevelse knyttet til min avdøde mor. Kunne jeg gått her med henne, i hennes siste demente leveår, så ville det vært som å ta henne tilbake til hennes barndoms dal som nettopp handlet om natur og gårdsdrift. Det bare viser hvor mange brukergrupper Storheia kan ha. Og nei, det er ikke så enkelt som å si at denne opplevelsen kan skapes hvor som helst. Tilgjengelighet i form av organiserte områder som kan gi opplevelser er en del av samfunnet slik det har utviklet seg.
Hadsel er lett å bli glad i. Det byr må mye vakker natur. Men vi ble glade for alle de store hjertene til de vi møtte på Isabells vei, og Hadsel ville aldri vært det samme for oss om det ikke var for den «steike entusiastiske» Hadselværingen. Det var stort for Isabell at ordføreren ga henne en synlighet hun aldri før har fått oppleve. Samtidig var det en synlighet som jeg tror strekker seg lengre enn kun henne. Funksjonshemmede vil bli sett; de setter pris på at de kan representeres i form av å bli inkludert og integrert i felleskapet. Dere Hadselværinger ga oss en fantastisk dag og et varmt minne vi har med oss videre, og gjorde at Isabell som funksjonshemmet opplevde å både få delta og bli sett. Det er gode kvaliteter i et fellesskap og kanskje det viktigste for oss alle i livet.
PS. Jeg vil også på vegne av de av oss fra ARN som overnattet oppe på Ørnheia få takke Hadsel Røde Kors. Dere viste en omsorg og gjorde at vårt opphold ble en positiv historie. Dere tok tak i situasjonen og løste den til det aller beste for oss. Vår fellesfrokost lørdags morgen på Ørnheia var den flotteste frokosten av alle morgener under ARN for oss i logistikken som overnattet der.
Takk Hadsel.
Pappa Valen,
